 Å gå på ski over Finnmarksvidda startet som en ide så sent tilbake som i 2005. Først tre år senere gjorde jeg endelig alvor av tanken. I februar 2008 reiste jeg avgårde med Frank Pedersen og Kim Olsen i håp om å oppleve vinteren på sitt beste.
Vårt mål : gå på ski fra Lakselv til Alta på en uke.
Nedenfor har jeg forsøkt å skildre dagene og opplevelsene vi hadde på turen. Turbeskrivelsen er delt inn i de ulike dagsetapper og tar for seg kartutsnitt, start-, endepunkt, tidsforbruk, tilbakelagt distanse, vær, bilder og hendelser.
Håper tekst og bilder faller i smak.
Dag 1 (Mandag 4 februar 2008)
Startpunkt : Stabbursnes.
Endepunkt : Hengebru ved Stabburselven. Sør for Njåkkajavri.
På vandring fra - til : 2000 - 2300
Distanse : 5 - 6 kilometer.
Vær: Minus 10 - 17 (ved leirplassen). Vindstille, skyfritt, stjerneklart og nordlys.
Kartutsnitt fra Norgesglasset som viser ruten vi gikk denne dagen :
 Mandag 4. februar 2008. Dagen var kommet. Nå skulle vi endelig reise nordover for å tilbringe resten av uken på ski. Flyet skulle gå klokken 16:25 fra Tromsø til Lakselv, og timene før avreise gikk utrolig sakte. Alt var pakket og klart og det eneste vi ønsket nå var å komme igang.
Å reise med pulk og skiutstyr med et lite Widerøe fly skulle vise seg å bli en interessant opplevelse hvor de største overaskelsene kom da vi skulle sjekke inn. Flybilletten innkluderte 15 kg baggasje og vi var forberedt på at vi måtte betale overvekt, men at det skulle koste nesten like mye å sende et par ski som selve flybilletten kostet var noe uventet. 15 euro for ski - pluss 50 kroner for en plastsekk som skiene måtte ligge i kom på nesten 200 kroner. Flybilletten kostet 298. Videre veide alle tre pulkene rett i overkant av 30 kg, noe som tilsvarer 15 kilo overvekt a 40 kroner pr. kilo. Kort oppsummert : billig flybillett - dyr baggasje.
På flyplassen kom vi i snakk med oppsynsmannen for Stabbursdalen Nasjonalpark som villig delte tips og kom med forslag til traseer og rutevalg opp langs parken. Samtidig fikk vi de siste værrapporter fra Lakselv som gav forhåpninger om en fin tur : lite vind, delvis overskyet og minus 8-9 grader.
 En forsinkelse på 20 minutter ble tatt igjen i luften, og vi landet på Banak flyplass litt før halv seks. Her ble vi møtt av Asbjørn (bildet til venstre) som er bosatt i Lakselv. Han hadde tilbudt seg å kjøre oss fra flyplassen og ut til Stabbursnes som var startpunktet for turen. Gjestfriheten stoppet imidlertid ikke der. Han kjørte oss til butikken, ventet mens vi handlet proviant og nødvendig drivstoff til primus - for så å invitere oss hjem til seg slik at vi kunne pakke og ordne utstyr. Da alt var klargjort kjørte han oss ut til ønsket startpunkt - ønsket oss lykke til på turen og klokken 20:00 var vi alene. Forran oss hadde vi Stabbursdalen, Finnmarksvidda og endepunktet vårt - Alta.
I mørket startet vi å gå innover mot nasjonalparken. Det var helt vindstille, enkelte snøkorn i luften, en himmel som var fyllt av utallige stjerner og et lekende nordlys som danset over hodene våres. Makan til velkomst !
 Etter en lett marsj inn til Stabburselva kom kveldens første utfordring : elven var åpen noe som straks bremset fremgangen denne kvelden. Å lete etter et sted i mørket hvor isen var trygg var nyttesløst. Vi besluttet derfor å ta oss inn til hengebruen ved Stabburselven og slå leir der - for så å finne et sted å krysse elven i dagslys dagen etter.
Teltet ble reist ved elvebredden, leirbålet fyrt og vi ble sittende å grille pølser til rundt midnatt før vi tok kveld. Det å etablere seg ved elven, som i tillegg var åpen, medfører noen ekstra kuldegrader. Kvikksølvet krøp ned til minus 17 grader utpå kvelden, men vi storkoste oss. Så fikk det ikke gjøre så mye at vi ikke klarte å gå til vårt planlagte endepunkt denne dagen. Det viktigste var at vi var kommet igang og var på tur.
 
Dag 2 (Tirsdag 5 februar 2008)
Startpunkt : Hengebru ved Stabburselven. Sør for Njåkkajavri.
Endepunkt : Bátnálasjávri. (Vann 261).
På vandring fra - til : 1200 - 1730
Distanse : 5 - 6 kilometer.
Vær: Minus 10. Sol på formiddagen, deretter gradvis mer overskyet. Noe vind.
Kartutsnitt fra Norgesglasset som viser ruten vi gikk denne dagen :
Tirsdag 5. februar. Den første morgenen, det første dagslyset på turen og de første utfordringer hva trase og rutevalg gjaldt måtte løses denne dagen.
 Dagens etappe startet først i tolvtiden. Etter å ha våknet rundt klokken åtte på morgenen kan en vel trygt si at effektiviteten denne morgenen kunne vært bedre. Første oppgave i dag var å finne et sted å krysse elven. I påvente av de siste pakkinger i pulk og klargjøring til Frank og Kim gikk jeg en liten rekognoseringstur for å se etter et egnet område. Heldigvis var elven islagt 150 - 200 meter etter hengebruen, og her kom vi oss fint over.
 Etter elvekryssingen startet stigningen opp gjennom skogen mot Bátnálasjávri (261). Ut fra kartet ser denne stigningen enkel å grei ut, men realiteten tilsa noe annet. Vi gikk i kuppert, skogkledt terreng tidvis med mye snø. Med pulk i tett skog gjelder det å finne en trase som ikke har de bråeste svingene. Det blir litt som å kjøre bil med tilhenger, man må beregne plass til pulken i hver sving da denne hele tiden kutter svingen. I tett buskas og i bratte små bakker medførte dette en del slit før vi kom oss frem til vannet Bátnálasjávri i 1730 tiden - som egentlig var det planlagte endepunktet for dag en. På et sted var terrenget så bratt og ugjestfritt at vi ble nødt å spenne fast ski og staver på pulkene for så å dytte dem over en av de bratteste bakketoppene. De som er av oppfatningen om at Finnmarksvidda er helt flat skulle sett oss i denne bakken. Selv om dette ble en noe slitsom dag var humøret på topp.
 I vanskelig terreng med pulk på slep er skifeller eneste riktige festesmurning. For Kim som hadde valgt å gå med kortfeller (skifeller som kun dekker den midtre delen av skien) ble denne dagen tyngre enn for Frank og Kristen som gikk med heldekkende feller. I bakker hvor Frank og Kristen gikk rett opp måtte Kim ut i fiskebein-gange. Samtidig brukte nok Kim mer krefter i mindre bakker for ikke å skli bakover på grunn av valget av kortfellene. En erfaring rikere ihvertfall.
Vi var nå en dag bak det planlagte skjema, og de første tankene om en alternativ rute mot Alta meldte seg. Hvor langt ville vi kunne nå på en uke? Måtte vi absolutt følge den tiltenkte traseen? Og sist men ikke minst ; skulle vi bare gå uten å ta oss tid til å kose oss, nyte omgivelsene, ha tid til tull å tøys i teltet på kvelden? Dette var spøsmål vi diskuterte utpå kvelden denne dagen. Resultat : vi tar en dag av gangen, vi går så langt vi kan samtidig som vi har tid til å nyte turen uten stress og kilometerjag. Ruten blir til underveis.
Samtidig som vi innså at ruten mot Alta kanskje måtte endres må vi i ettertid ta selvkritikk for ikke å ha utnytte dagslyset til fulle. På denne tiden av året blir det mørkt i halv fire - fire tiden, og navigasjon i mørket går adskillig tregere enn i dagslys. Mørket har også en viss psykologisk negativ effekt. Kroppen blir fortere sløv, trøtt og innstiller seg på hvile. Hadde disiplin og rutiner på morgenen vært optimal kunne ytterligere 2-4 timer med dagslys vært brukt til forflytning. Men, det er lett å være etterpåklok. Det viktigste var at vi hadde det bra - vi koset oss på tur. Det endelige målet var fremdeles Alta, det var bare ruten som fra nå av måtte justeres litt.
Kvelden denne dagen nøt vi gryterett til middag. Vi hadde svak mobildekning, så de obligatoriske "Vi har det bra" meldingene ble sendt hjem til familie og venner. Natten fordelte vi oss i 2 telt. Frank og Kim i ett 5-manns Svarlbard telt og Kristen alene i et 3-manns Rondane telt, begge fra HelSport. Har man dratt med seg to telt på tur så må man nesten bruke reserveteltet minst en gang, eller? Denne løsningen med to telt ble for ordens skyld bare benyttet denne kvelden.
 
Dag 3 (Onsdag 6 februar 2008)
Startpunkt : Bátnálasjávri. (Vann 261).
Endepunkt : Sør vest for fjellet Stuorra (484 moh)
På vandring fra - til : 1130 - 1730
Distanse : 10 - 11 kilometer.
Vær: Minus 9. Overskyet, noe vind med sterk vind i kastene og på utsatte steder. Mye
vind utover natten.
Kartutsnitt fra Norgesglasset som viser ruten vi gikk denne dagen :
Onsdag 6 februar. Samenes nasjonaldag. Vi befant oss nå en hel dag bak vårt tiltenkte skjema. Skulle vi nå frem til Alta måtte vi utnytte dagslyset bedre enn vi hadde klart dagen før.
Kvelden i forveien hadde vi satt oss som mål å være satt i marsj senest i 1000 - 1030 tiden. Nok en gang sprakk dette tidsskjema, og vi kom oss avgårde først klokken 1130 - en time etter målet vi hadde satt oss kvelden før.
 
Fra Bátnálasjávri var det fremdeles noen små bakker og litt småkuppert terreng med skog og kratt før vi omsider kom opp og ut av det kronglete terrenget vi hadde slitt med i litt over 2 dager nå. Ute av skogen økte også vinden betraktelig og på de mest vindutsatte stedene var det knapt snø igjen da det meste hadde blåst bort. Selv om vinden økte på og vi stort sett hadde motvind hele dagen gikk kilometerene adskillig fortere nå som vi var ute av skogen. Vi valgte bevist å holde oss i høyden hvor underlaget var hardt. På denne måten forflyttet vi oss raskere enn om vi hadde søkt ned i skogen hvor snøen var løsere og dypere.
  Rundt 10 minusgrader og vind fører til at effektive kuldegrader stiger betraktelig. Å være ute i slikt vær vinterstid medfører at man må ta noen forhåndsregler. Det som KAN fryse til is - VIL fryse til is i slike omgivelser om man ikke gjør noen grep. Drikkevann må pakkes godt inn i isolerende materiale i sekken, eller den beste løsningen av alle : oppbevares på kroppen slik at kroppsvarmen holder vannet over frysepunktet. Kim og Frank hadde med seg Camelback drikkesekker MED isolasjon mot kulde og vinter, men disse frøs og tettet seg til allerede første dagen. Rett og slett ubrukelig i streng kulde. Min løsning på denne problematikken ble to flasker i hyssing rundt halsen, pakket i hver sin ullvott på innsiden av ytterjakken. Denne løsningen fungerte så godt at iskaldt vann etter en stund ble lunket av kroppsvarmen mens man var i aktivitet.
Utover ettermiddagen / kvelden økte vinden i styrke og vi valgte derfor å slippe oss ned i dalen mot skogen for å ha større sjangser til å finne en plass i ly for vær og vind. Teltet ble reist i et skogsholdt og vi var i hus ca i 1830 - 1900 tiden. Denne dagen var også samenes nasjonaldag, noe vi feriet med finnebiff til middag på kvelden, som selvfølgelig smakte fortreffelig.
Denne kvelden slo vi leir uten tilgang til vann fra elver eller vann, så for å fylle opp flasker og væskebalanse i kroppen ble vi nødt å smelte snø utover kvelden. Tidkrevende, men viktig.
På natten våknet jeg et par ganger av at teltduket slo meg i ansiktet i de kraftigste vindkastene. Skulle vi risikere å bli liggende værfast her? Eller ville vinden roe seg på morgenen? Hadde vi sikret ski, staver og pulker på utsiden godt nok mot uvær? Svarene fikk vi først den påfølgende morgenen, så vi slo oss til ro for natten vel vitende om at vær og vind IKKE var noe vi kunne gjøre noe med.
Å ligge i soveposen, i telt, ha det godt å varmt mens man hører vinden herje på utsiden har en viss sjarm over seg. Jeg er fristet til å si at dette var natten jeg sov best på hele turen nettopp på grunn av vinden som ristet i teltet.
Dag 4 (Torsdag 7 februar 2008)
Startpunkt : Sør vest for fjellet Stuorra (484 moh)
Endepunkt : Vannet Bastinjavri.
På vandring fra - til : 1100 - 1600.
Distanse : 10 - 11 kilometer.
Vær : Minus 5. Sol på formiddagen. Deretter overskyet, oppholdsvær. Litt vind.
Kartutsnitt fra Norgesglasset som viser ruten vi gikk denne dagen :
Torsdag 7. februar 2008. Hadde nattens vind roet seg, eller gikk vi en vindfull dag i møte? Ville vi fremdeles forsøke å gå den planlagte ruten, eller var tiden kommet for å vurdere en alternativ trase mot Alta. Vi hadde nå kun 4 dager til siste bussen til Tromsø gikk fra Alta, og den måtte vi nå.
 Heldigvis hadde nattens vind roet seg da vi våknet i 0800 tiden. Det blåste fremdeles utenfor, men ikke av samme styrke som det hadde gjort natten i forveien. Pulker og ski hadde klart seg fint i vindkastene. Riktignok var de noe nedføyket, men slikt må en tåle når en lever et liv som pulk vinterstid.
På morgenen ble kart studert og vi tok en endelg avgjørelse om å endre ruten til Alta. Den tiltenkte ruten ned mot øvre og nedre Stabbursdalsvannene ble omgjort til en mer direkte / vestlig rute direkte mot Alta. Dette medførte natrlignok en kortere rute, men samtidig mer snaufjell uten mulighet for etablering i skog etter kommende natt.
Vi startet å gå rundt klokken 1100 denne dagen. Fremdeles tok morgenrutinene alt for lang tid, og vi hadde ennå ikke klart å nå målet om å være satt i marsj til senest klokken 1030. Terrenget begynnte nå å ligne mer på den flate, hvite Finnmarksvidda man leser om i blader og hører fortellinger om. Utsikten underveis på turen var fantastisk. Hvite flate vidder med små knauser og skogsbelter som nøt solstrålene de første timene på formiddagen.
De første reingjerdene ble krysset underveis. Å se disse gjerdene fra avstand minner mest om en svart strek som er tegnet opp med tusj og linjal på et stort stykke hvitt papir. Tanken på hvor mye arbeid som er nedlagt i slike reingjerder er rett og slett imponerende. Utallige påler knyttet sammen av metalltråder som igjen danner kilometerlange gjerder vitner om et tidkrevende arbeid.
 Dyrelivet på Finnmarksvidda hadde til nå kun vist seg i form av en mengde spor i snøen. Spor etter rev, jerv, hare og ryper dominerte, og utpå kvelden fikk vi et glimt av en rev som sprang i skjul da den så oss komme gående over et islagt vann. I skogen rundt Bastinjavri hvor vi slo leir gikk jeg på flere rypeflokker på oppmot 8-10 fugl på det meste. Men reinsdyrene glimret med sitt fravær. Ikke så mye som et eneste spor av rein eller reinflokker ble sett på turen.
Tidligere på turen oppdaget vi at det medbragte isboret manglet en låsebolt. Denne reparerte vi i teltleiren utpå ettermiddagen med en bålpinne og litt sportstape. Selv MacGyver hadde blitt imponert. Bålpinnen hadde gjort jobben på kjøkkenet, nå var turen kommet til litt mer fysisk arbeid. Vi var lettere spent på om den ville stå imot trykket idet vi prøveboret, men pinnen holdt mål i massevis. Å ha tilgang til åpent vann sparer oss for adskillig mye tid og arbeid med tanke på snøsmelting osv. Nå kunne vi ta med flasker ut på vannet, bore ett hull og fylle opp vannbeholdningen iløpet av 5 minutter. Kunsten å improvisere er viktig.
Som tidligere nevnt ble leiren etablert ved vannet Bastinjavri. Vi befant oss nå utenfor nasjonalparken, og avstanden til Alta var nå på under 3 mil. Utpå kvelden ble det klarvær og stjerneklart, og som bestilt kom nordlyset nok en gang dansende over hodene våre.
Denne kvelden benyttet jeg anledningen til å fange dette fantastiske naturfenomenet på kamera. På kvelden tok jeg på varme klær, monterte kamera på stativ og gikk ut på vannet i håp om å få ett og annet blinkskudd.
Temperaturen falt ned mot minus 10 denne kvelden, og det er en kjent sak at batterier ikke trives spesielt godt i kulde. Dette var jeg forberedt på, og hadde ikke mindre enn 9 batterier til kamera med på turen. For de som lurer : e-Bay selger Canon batterier til en brøkdel av prisen en må betale for samme batterier her i Norge. Resultatet av min lille fotoseanse denne kvelden ble bedre enn forventet. Bildene kan sees under bilder fra turen, og utvalgte bilder ligger også under Godbiter og Favoritter som kan nås fra hovedsiden.
Kveldens middag bestod av 1 kilo flatbiff og ris. Utfordringen var tilbereding av 2 isblokker med flatbiff. Nok en gang improviserte vi, og selv om løsningen ikke høres så deilikat ut så var smaken upåklagelig. Det vi gjorde var å fylle litt vann i en stor kasserolle, tilsatte en go klump smør og la deretter de gjennomfrosne biffene ned i kasserollen. Det ble altså smørdampet kokt biff med ris, tilsatt litt grillkrydder. En av de bedre middagene på hele turen. Og med ca 1 kilo rent kjøtt fordelt på 3 personer skjønner de som leser dette at vi ikke gikk sultne til sengs denne kvelden.
Dag 5 (Fredag 8 februar 2008)
Startpunkt : Vannet Bastinjavri.
Endepunkt : Vannet Levdunvatn.
På vandring fra - til : 1100 - 1600.
Distanse : 15 - 16 kilometer.
Vær : Minus 7-8 grader. Sol på formiddagen, gradvis mer og mer skyer. Noe vind.
Kartutsnitt fra Norgesglasset som viser ruten vi gikk denne dagen :
Fredag 8. februar 2008. Hvordan ville været på snaufjellet bli de neste dagene? Hvordan vil orienteringen gå uten de gode, lette holdepunktene? Å forlate skogen med muligheten for å søke ly for vær å vind til fordel for et flatt, lettgått terreng hvor vi raskt og effektivt kan spise kilometer mot endepunktet var de neste dagers innhold.
Det virker som vi har stabilisert oss på avmarsj i 1100 tiden. Også denne morgenen skled vi avgårde klokken elleve. Etter å ha tråkket oss gjennom et lite kratt fullt av rypespor drøye 10 meter fra teltplassen vår vinket vi farvell til skogen. Forran oss ventet nå et par mil med vidde og snaufjell før vi startet nedstigningen mot Alta.
Snaufjellet var snøfattig, forblåst og det hendte ofte at vi måtte labbe over små bergknauser hvor selv lyngen var fri for snø. Også denne formiddagen var det sol og delvis overskyet, men som dagene tidligere på turen ble det mer og mer skyer utover ettermiddagen. Blåste litt vind i dag også, motvind rett i trynet, men ikke så kraftig at den var sjenerende.
 Orientering i flatt terreng med få holdepunkter kan by på utfordringer. Vi gikk etter kart og benyttet GPS for å fastslå nøyaktig posisjon kun en gang denne dagen, og da stemte våre antakelser 100% overens med koordinatene på GPS'n.
Dagens etappe gikk over ca 5 timer. På den tiden tilbakela vi ca 15 - 16 kilometer i et moderat, rolig tempo med gode pauser underveis. Sammenlignet med skogsetappene raste vi nå avgårde, og for ikke å komme for tidlig frem valgte vi å slå leir allerede i 1600 tiden, rett etter at skumringen mot mørket hadde startet. Siste halvannen timen gikk vi i nærmere total white-out. Skumring, overskyet med lett snødriv i luften medførte at alt ble helt hvitt. Å gå bak ble nå straks mer attraktivt - da kunne man i det minste se mannen forran, og ikke bare den hvite horisonten. Heldigvis gikk vi denne etappen i et område hvor vi var sikker på hvor vi var.
Siste etappen gikk over Levdunvatn som er litt over 2 kilometer langt. Her slo vi leir utpå enden av vannet. Ironisk nok klarnet været opp etter at leiren var etablert, og på nytt ble det stjerneklart utpå kvelden.
  Denne kvelden ble pilkestengene hentet frem av Kim og Frank. Etter å ha prøvd i en drøy halvtime ved hvert sitt hull konkluderte de begge med at dette var feil årstid, og at det var nyttesløst å fortsette. De skal ihvertfall ha for forsøket, selv om den annonserte fiskemiddagen uteble denne turen. Som erstatning disket Kim opp med pannekaker og bacon, etterfulgt av teltmesterskap i både yatzy og diverse korspill.
Fem dager i samme skiskoene hadde også begynnt å sette sine spor på bena nå. Vannblemme tendenser på begge hælene ble teipet opp iløpet av kvelden - utover dette fungerer kropp og sjel utmerket.
Fra å ha vært i mangel på tid de første dagene, hadde vi nå mulighet til å nå frem til Alta allerede neste dag dersom vi ønsket. I det vi slukket primusen og dro igjen glidelåsen til soveposene begynnte de første tanken om en hotellseng, varm dusj, mat og øl å surre i hodet. Vi bestemte oss demokratisk nok for å "se det an" utpå lørdagen hvor langt vi gikk, samt hva dagen ville bringe...
Dag 6 (Lørdag 9 februar 2008)
Startpunkt : Vannet Levdunvatn.
Endepunkt : Alta.
På vandring fra - til : 1045 - 1800.
Distanse : 7 - 8 kilometer.
Vær : Minus 10 grader. Sol på formiddagen, gradvis mer og mer skyer. Vindstille.
Kartutsnitt fra Norgesglasset som viser ruten vi gikk denne dagen :
Lørdag 9. februar 2008. Dagens etappe ville gi svar på om vi kom frem til Alta i kveld, eller om vi sparte en liten sjarmøretappe til søndagen. Hva skulle vi finne på i Alta på en lørdagskveld? Slå opp telt på bussholdeplassen? Hotell?
Denne dagen satte vi ny rekord i tidlig avmarsj. Vi forlot leirplassen på vannet klokken 1045. Aldri tidligere hadde vi startet så tidlig.
 De siste kilometer med snaufjell ble tilbakelagt i en fei, og fra å ha gått i motbakker og på flate vidder fikk vi nå hjelp av nedoverbakker som svingte seg ned gjennom idylliske dalføre hvor også skogen hilste oss velkommen over. Vi innså raskt at dagens etappe ville gå relativt enkelt. Ved en pause kikket vi på kartet og bestemte oss for å slippe oss ned mot Leirbotnvannet, for så å ta en avgjørelse der på hva vi gjorde videre. Vi hadde riktignok ikke bestemt oss enda, men det lå i kortene at de siste skisporene på turen ville bli satt over Leirbotnvannet og at vi herfra ordnet transport inn til Alta.
For første gang på turen orienterte vi feil. På vei ned mot Leirbotnvannet fulgte vi feil dal, noe som medførte at vi plutselig stop på kanten av et aldri så lite stup. En rask kikk på kartet og vi innså orienteringstabben.
Løsningen ble en stigning opp, og over, høyden som hadde lurt oss inn i feil dal, før vi kunne fortsette nedstigningen mot Leirbotnvannet. Oppe på høyden hadde vi nå to valg. Vi kunne fortsette å gå i enkelt terreng rundt, ca 2-3 kilometer, eller vi kunne ta den bratte løsningen rett ned mot vannet gjennom tett skog og en skrent ikke egnet for folk med pulk bak skiene. Vi valgte sistnevnte.
 Ski og staver ble festet på pulken og med pulken først gikk vi ned skråningen. Her var det mye snø, tett skog, men selv om det ble litt slit og styr sparte vin mye tid på å velge denne traseen kontro å gå rundt. Vel nede gjenso nå det som skulle vise seg å bli sjarmøretappen - over vannet og vi var ferdig med å gå på ski. Nesten litt vemodig å klatre opp på veien på andre siden av vannet. Skiene ble tatt av for siste gang. Det begynte å skumre, mørket var på nytt i ferd med senke seg. Vi tok beslutningen : vi bestiller taxi, tar inn på hotell og koser oss i Alta siste kvelden før bussen går til Tromsø dagen etter. Som sagt så gjort.
 Natten ble tilbragt på Park Inn Hotell, midt i Alta sentrum. Her fikk vi et tremannsrom hvor Frank etter en avgjørende omgang Yatzy måtte sove på gjestesengene. Kvelden for øvrig bestod av en saftig stor hamburger med påfølgende "after ski" ved en av Altas pub'er. Tilbake på hotellet ble det badstu, en varm dusj og en god natt søvn i en seng.
Nå gjenstår bare bussturen hjem - en 7 timers lang kjøretur så kjedelig at den knapt er verdt å nevne.
Vi var strålende fornøyd.
Ruten hadde blitt til underveis.
Vi hadde nådd frem til Alta.
Turen var over.
Takk for turen Frank og Kim !
Takk for at du tok deg tid til å lese om turen vår.
Til slutt en oppfordring:
Kommentarer, hilsener og øvrige tilbakemeldinger kan skrives i GJESTEBOKEN.
Takk.
| 
